Descendants of Anders Taleberg

Han var boende hos sin mor på gården Kolstad i Skjeberg, da han ble gift med enken etter Gunder Julsen Vesten, Marthe Nilsdatter. Han flyttet da til hennes gård Vesten vestre i Borge og overtok og drev denne.

I 1769 kom en lovendring som innebar at bonden kunne dele sin gård mellom flere av livsarvingene. Likevel var det begrenset hvor mye de matrikulerte gårdene kunne deles opp. Dette var et problem som skapte alvorlig bekymring og i odelsoppgjøret på Vesten i 1787 ble problemet lagt direkte på bane. John ble da konfrontert med spørsmålet om han ville fravike seg en del av gården. John svarte at gården allerede var blitt delt en gang; skulle den nå splittes opp mer, ville det bli umulig for den enkelte oppsitter å livnære seg der.

Det fantes lite skog i Borge og det lille som fantes ble voktet med stor omhu bøndene i mellom. På sommertinget i 1776 innstevnet Bård Olsen Årum John fordi han uten lov hadde hugget en del staur i sameieskogen på Vesten. Sammenhengen var at Bård var verge for Niels Pedersen som eide det bruket på Vesten som John hadde sameieskog med. På våren hadde Bård gått til John og sagt at han ikke måtte hugge mer i skogen enn Ole Hansen, den nye leilendingen på det andre bruket fikk lov til. Ole hadde bare lov til å hugge ris og ener. John sa at noe slikt pålegg brydde han seg ikke noe om; han ville hugge det han selv trengte. Vel, hadde Bård sagt, da får vi oppheve sameiet, og dele skogen mellom brukerne. Det hadde det åpenbart ikke blitt noe av, men John hadde likevel hugget, og Bård hadde i slutten av april bedt om en befaring på stedet. Lensmann Lars Gjermundsen Visur og Søren Bjørnsen Årum hadde da kommet, og de kunne tydelig se at det nylig var hugget. Rundt 20 ospetrær var felt, og stubbene stod ennå hvite og lyse, til forskjell fra stubbene fra de trærne som var blitt hugget på høsten året før. I tillegg var en middels stor eik blitt felt. Mennene hadde også tatt en kikk ved stueveggen hos John, og der fant de hele 300-400 staur. Sameieskogen på Vesten var tydelig variert; den besto mest av or, osp, furu og gran. Særlig stor kan den imidlertid ikke ha vært, for under rettssaken ble det hevdet at Johns hugging hadde vært til stor skade for skogen. De trærne han hadde felt, burde ha fått stå, for de kunne ha kommet til nytte på en bedre måte senere, ble det sagt. Partene ble senere forlikt, men det er tydelig at det å verne en beskjeden skog var viktig, ikke minst i sameieforhold som her forelå.

1778 ble John stevnet av kammerråd Jens Ziegler på Holleby for den skaden som Johns hest hadde gjort på Zieglers gård Vesten sist høst. Hesten hadde åpenbart kommet seg inn på åkeren og spist av kornet der. John mente imidlertid at han måtte unnskyldes; gjerdene rundt Zieglers gård var så dårlige at de ikke kunne stå imot en hest. John hadde dessuten tilbudt seg å betale for skadene, og det mente han burde være tilstrekkelig. At saken stod slik, førte tilslutt til at partene ble forlikt.

John innstevnet en gang naboen Lars Bårdsen Årum for overfall og vold. John hevdet at Lars gikk løs på ham i hans eget hus.